Litt generelt om buer så skiller man mellom flatbuer (Holmegård) og D-snitt langbuer (engelsk langbue). Hver buetype har sine fordeler. Flatbuen er enklere å lage, tåler mer juling og knekker ikke så lett i kaldt vær. D-snitt buene kan lages kraftigere, men knekker lett i kaldt vær. Grunnen til at man laminerte (og fortsatt gjør det) var for å slå sammen materialer som tåler strekk (rygg) og kompresjon (mage). Barlinden har dette naturlig og når Guillou skriver at de lager laminatbue av barlind sier jeg - Yeah right.
Buer på opptil 150 pund er ikke noe problem å lage i barlind, og Azincourt gutta brukte denne typen buer. (de av Mary Rose buene som forsatt kan spennes etter nesten 500 år på havets bunn, spenner fra 90-150 pund og man kan regne med at de var langt kraftigere da de var nye) Eneste slike buer kan brukes til er å skyte langt (artilleri). Det var ikke buetypen som gjorde de engelske (øh walisiske) bueskytterne så fryktede, men det at de kjempet på måten de gjorde som gjorde dem effektive og det at de kunne skyte 7-10 piler i minuttet, dvs for azincourt at franskmennen det første minuttet av slaget kan ha fått opptil 60 000 piler kastet over seg.
En svakere bue (-jaktbue typisk rundt 60 punds dravekt) er enklere og treffe blink med. En kraftigere bue (kampbue -90 pund pluss) egner seg kun til å skyte langt.
At man kan snakke om at en buetype er gjeldene i en spesiell periode tviler jeg på. Jeg vil tro at både flatbuen og d-snitt buen ble brukt om hverandre i forskjellige utforminger.
Testskyting av Mary Rose kopier kan beskues på:
http://www.bickerstaffebows.co.uk/mary_rose.htm